Debatten rundt fødselspermisjon har blusset opp de siste dagene. Senterpartiets landsmøte fastholder at mor bør ha en større del av permisjonen og at kontantstøtten beholdes. I motsatt retning gikk Høyre under sitt landsmøte. Vekk med kontantstøtten og deling av fødselspermisjonen mellom mor og far, og i den siste tredelen kan foreldrene selv organisere permisjonen. Begrunnelsen er et mest mulig likestilt samfunn, der ansvaret skal fordeles ut fra millimeter og sekunder mellom foreldrene. Og naturligvis at barnet kommer raskest mulig i barnehage og blir likestilt med andre unger.

Hvorfor skal jeg, en gubbe på 65, bry seg om fødselspermisjon? Det er selvsagt ikke noe jeg går rundt og tenker på til daglig. Forleden leste jeg imidlertid en glimrende kommentar om dette temaet fra pressekollega i VG og ytternamdaling Tone Sofie M. Aglen. Under tittelen «Staten vet best» stilte hun spørsmål om dagens permisjonsordning nødvendigvis passer for alle og er til beste for alle barn og foreldre. Kommentatoren er en modig kvinne som våger å sette spørsmålstegn ved det etablerte og det som storparten av norske, politiske partier nå mener er det politisk korrekte.

Det er gode argumenter for lik deling av foreldrepermisjon og skroting av kontantstøtten. Sistnevnte ordning er uten tvil en hemsko for integrering av innvandrerkvinner i det norske samfunn, samtidig som ordninga er kostbar økonomisk. Kristelig Folkepartis hjertesak er omstridt, og både KrFs og Sps standpunkter er kalt bakstreversk og steinaldersk. Politisk er jeg stort sett et godt stykke unna begge disse partiene, men i disse sakene får de begge min støtte. Det må være foreldres fulle rett å selv bestemme hvordan de skal ta seg av egne barn og mene hva som er best for dem.

Det politiske flertalls ideelle oppskrift på foreldrepermisjon passer nemlig ikke for absolutt alle, og da må staten imøtekomme andre valg for barneoppdragelse og tilpasning til arbeidslivet. Økonomiske støtteordninger må også tilpasses valgfriheten. Bortsett fra at jeg ønsker mest mulig valgfrihet i livet, så har ikke min mening om dette noen dypere, politisk forankring. Det er her mer snakk om praktisk tenking og at mange yrker ikke åpner for det ideelle systemet flertallet legger opp til. Vi må ta høyde for at ikke alt er A4.

Og ja, jeg er forberedt på å bli beskyldt for å være en konservativ, gammel gubbe. Men vi er vel fortsatt meningsberettiget?

Jeg har tidligere skrevet om at vi selv måtte velge annerledes da vi fikk vårt tredje barn i 1991. Kona var selvstendig næringsdrivende og måtte ha stengt virksomheten ved en fødselspermisjon. Norsk Journalistlag hadde allerede den gang fått til en god ordning og avtale på dette, og den ordninga valgte jeg å benytte meg av.

At pappa var hjemme med barnet i seks måneder for 29 år siden, var ganske nytt for mange. Amminga ble løst ved at vi møtte opp på frisørsalongen til mor. På den tida satt kona også i fylkestinget, så far og barn måtte av og til følge fylkespolitikerne rundt om i Nord-Trøndelag for å få den nødvendige melkeskvetten. Faktisk endret fylkestinget på regelverket sitt slik at vi fikk være med og overnatte borte under møtene. Så den gang skjønte politikerne viktigheten av valgfrihet og fleksibilitet for småbarnsfamilier.

For andre er det sikkert umulig å få en sånn ordning til å fungere. Om mor er flyvertinne eller flykaptein, kan nok ikke faren følge med rundt om i verden for å få deres felles barn ammet. Det ville blitt en kostbar melkerute og en logistisk utfordring. Og for sjøfolk vil det være like krevende.

Enkelte ting kan faktisk ikke likestillingsivrige politikere gjøre noe med. Blant annet det at kvinnen er den som må amme barnet. Selv ikke skaperen fikk gjort noe med det. Vitenskapen er sikkert kommet langt i å fikse på dette også i dag, men jeg vil ikke applaudere forskninga deres. At ikke alle kan amme, er en annen sak. Det har vel alltid vært slik.

Selv om jeg mener småbarnsforeldre må få bestemme mer over sin tid med ungene de første leveårene, så slår jeg gjerne et slag for at fedre i mye større grad må bruke sine permisjonsmuligheter med de små. Jeg ville aldri vært foruten det halve året med guttungen på etterjulsvinteren 1992. Det var utrolig lærerikt og det var fantastisk godt følelsesmessig. Båndene mellom foreldre og barn blir i alle fall ikke svakere av nærheten i denne viktige livsfasen. Så til alle fedre: bruk rettighetene til fedrepermisjon, det anbefales.

(PS. Permisjonstida ble ikke mindre hyggelig av at det var OL i Albertville og EM i fotball i -92)