Det sa den unge spanske kvinnen mens vi ruslet sammen til bussen, som skulle frakte oss fra storslåtte Montserrat, der vi finner de helt spesiell fjellformasjonene. De kan ta pusten selv av fjellvante nordmenn, hvor de avrundede klippene bokstavelig talt sang med klokkene fra Benediktinerklosteret.

Der og da følte jeg meg privilegert og sendte en tanke til han som tipset oss om plassen som var verdt et besøk.

På veg tilbake til basen, bare to steinkast fra den hektiske Plaça d'Espanya-stasjonen i Barcelona hvor du kan ta toget til Montserrat, tenkte jeg mye på studenten. Hun spedde på inntekten med å guide oss og turister i hennes ferie fra studiene. De oppsparte midlene skulle gå til livsopphold. Ikke reiser.

Utenlandsturer var ikke hverdagskost her til lands før det begynte å piple opp noen oljedråper i Nordsjøen, men det var andre dråper som skulle legge føringer for hva vi skulle kunne få oppleve.

2020 skulle bli sommeren hvor passet ble liggende i skuffa. Vi skulle ta i bruk Hele-Norge, og slik ble det. Ungdommer, småbarnsfamilier og eldre fartet rundt og lot seg begeistre. Sjelden har «Hvor skal vi reise?» hatt flere forslag. Eksempelvis bød det ikke på noe problem å stå i kø i timevis for å ta en selfie på det luftige utsiktspunktet Rampestreken i Åndalsnes.

Det var en ferieopplevelse det også, fikk jeg fortalt – stå og høre bare nordmenn snakke. Ingen svensker, tyskere eller kinesere. Eller parkere bobilen ved småbåthavna på Vestre Havn, ettersom Namsos Camping var smekkfull – natt etter natt, uke etter uke.

2021 vår året alt skulle bli så mye bedre, sang vi mens vi pynta til jul og gjorde oss mentalt klar for stikket som skulle befri oss for faenskapet covid-19.

Tilbakeslaget kom, og det kom flere. Nå sitter vi oss stive, skakke og kikker jevnt med lengsel i blikket mot kjøleskapet fra hjemmekontorene.

Sommeren 2021 ser derfor ut til å bli nesten lik den vi hadde i 2020. Det er tryggest med Norgesferie for det er en risikosport å bestille sydenturer, selv om operatørene lover å refundere pengene om noe skulle gå galt.

Altså tar vi en ny runde med sommerferie blant nisser og troll, og det behøver ikke å bli så aller verst. Nå er reiselivet i Norge mye bedre forberedt på turistinnrykket enn i fjor. Gledelig nok er namdalingene også på hugget.

Så bra! Hvor jeg har det fra? Fra reiselivsdirektør Bente Snildal i Visit Namdalen. Til NA sa hun noe mange har følt mye på over mange år: «Namdalen har vært en grå flekk, men nå begynner vi å bli ganske synlige. Det er artig, og jeg er stolt av de fine aktivitetene bedriftene tilbyr.»

Bente spår at det blir et storinnrykk til Namdalen i sommer. Hun kan fortelle at nordmenn vil ha mer av nærturer i eget land og egen region. De vil gjerne ut i naturen, der opplevelsene er trygge, og reisene kan være mer fleksible og spontane.

Namdalen må i så fall være et paradis for slikt.

Selv tok jeg et kjapt et søk på Google og fant noe fristende. Rundtur i Skorovasfjella. Foruten storslått natur har fjellbygda en spennende gruvehistorie å lære om. Dette frister.

Namsosingene er som noen utvalgte rockere – uenige om akkorder og hva som lyder og tar seg best ut. Derfor skal vi reise til Vega for å teste ut den berømte Vegatrappa for å ha en stemme i namsoskoret som synger høyt om Klompen-trappa.

Nå må jeg stikke til bokhandleren. Jo, vi har fortsatt en igjen i Namsos – for å kjøpe boka «Bortom allfarveg», skrevet av Gunnar Garfors. Han har skrevet reiseskildringer fra hele verden. I fjor ble han tvunget til å farte rundt i eget land, og han falt pladask og fant 81 reisemål. Fant han noe nytt, som vi ikke vet om? Vi vet han lot seg begeistre vilt for et verdenskjent tog i Overhalla.

Så er det dette med ærlighetens ganger da. Fikk vi sett alt i Montserrat? Skal vi reise? Nei, en ny porsjon med tålmodighet må skylles ned. Hvorfor ikke sammen med en frisk stout fra krakken du finner i Skjenkestova i Skorovatn?