Gå til sidens hovedinnhold

Voksenopplæring i Namdalen del 2: Jakta

Da jeg flyttet til Høylandet, skjønte jeg raskt at om jeg ville ha noen som helst involvering med lokalbefolkninga mellom 25. september og jul, var det bare å kaste seg med på jakta. Dette gjaldt også om du ville være med i samtalene resten av året.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Da jeg pakket ned flyttelasset i Oslo, følte jeg meg stort sett utlært i livets praktikaliteter. Jeg var til og med den stolte eier av et nyervervet førerkort, etter å ha lært meg både lukeparkering og reglene for rundkjøring – to ting som riktignok viste seg å være fullstendig bortkastet på Høylandet. «Hæ, hadde du mistet den?», spurte en av mine nye samnamdalinger da det gikk fram at jeg var 39 før jeg tok lappen. At jeg ikke hadde hatt bruk for den tidligere, gikk rett og slett ikke inn, og trikk ville han ikke høre snakk om. «Du tok den vel da du var 18», konverserte jeg. «Ja, men da hadde jeg kjørt siden jeg var 13», var svaret. Jeg skal ikke si hvem det var, for å unngå at vedkommende får et ufrivillig lensmannsbesøk, men la oss være ærlige: det kunne vært hvem som helst av dere.

Les også

Her er Davids ti tips til Namdalen for nybegynnere

Jeg meldte meg opp til jegerprøvekurs, og ble oppmerksom på at jeg betraktelig trakk opp snittalderen på 15. Dette skulle bli et greit parti, tenkte jeg meg, før det slo meg at denne gjengen antakeligvis hadde vært med på jakt hele livet, mens all min kunnskap kom fra Nintendo-spillet «Duck Hunt», hvor man skyter ender med laserpistol fra en halvmeters hold. Ungdommene snakket også det lokale språket flytende, mens jeg var en gebrokken førstegenerasjonsinnvandrer.

Det meste av språket er beslektet med den østnorske varianten, men med små variasjoner. Ei børs, for eksempel, omtaler så vidt jeg har skjønt alt som kan skyte, og reven, eller ræven, omtales alltid i bestemt form entall, noe som først fikk meg til å tro at det kun var én i hele Namdalen og at den lagde helvetes mye spetakkel på egenhånd. Foter, eller fota, skulle det vise seg, omtaler ikke bare føtter, men av en eller annen grunn hele beina. Dette oppdaget jeg da jeg ble introdusert for dyret ved navn Harry, som jeg aldri i mitt liv hadde hørt om før.

Harry hadde etter sigende store fota, og kunne hoppe mange ganger sin egen lengde. Store ører, framstående fortenner og pels som skiftet farge var andre kjennetegn – jeg grøsset ved tanken på å støte et av disse grusomme beistene i skogen. Alle 15-åringene nikket for øvrig anerkjennende, dette dyret kjente de godt til. Artskunnskap var åpenbart ikke min sterkeste side. Jeg snek meg til å google «HARRY+DYR» i smug, for å ikke virke dum.

Første treff var rødmusset fugl, med forholdsvis store foter, om jeg hadde forstått den anatomiske betegnelsen riktig. Dyret så for øvrig relativt tannløst ut, så jeg begynte å tvile. Og da jeg videre leste at den spontant kunne ta fyr, for så å gjenoppstå fra sin egen aske, begynte jeg å klø meg i hodet. Det viste seg at jeg var inne på en informasjonsside om mytologiske dyr i Harry Potter-universet, og at Føniksen ikke fantes på ordentlig. Dette var forbasket synd, da det framgikk at den tilbød god beskyttelse mot livsfarlige Basilisker, som kunne ta livet av deg med et enkelt blikk.

Jeg økte nedslagsfeltet mitt, og søkte på engelsk: «HARRY+ANIMAL». Resultatet var et Bigfoot-aktig dyr som viste seg å være det folkekjære beistet fra den amerikanske tv-serien «Harry and The Hendersons» fra 1987, og bar en åpenbar likhet til vår egen Truls Svendsen. Jeg mistenkte at jeg var på villspor, men dobbeltsjekket for å være sikker. Det viste seg at det ikke var fellingstillatelse på skapningen. Det var heller ikke fellingstillatelse på Harry fra The Hendersons.

Forvirringa var et faktum. Så jeg gjorde det enhver rundt 40 år gammel mann i et klasserom fullt av 15-åringer og med respekt for seg selv ville gjort: jeg lente meg over og tjuvtittet i boka til sidemannen. Dyret det var snakk om, var så klart – og som dere innfødte har skjønt for lengst – en hare, eller harepus, som vi østlendinger kaller den.

Jeg forsto jeg måtte skjerpe meg. Er det én landsdel man bør kunne se forskjell på folkekjære underholdningsartister og viltliv, for å unngå blødmer i jakta, så er det denne. Den neste uka gikk med til intens pugging. Da jeg trådde inn i eksamenslokalet meldte nervene seg. Jeg hadde ikke hatt eksamen siden man gjennomførte slike med penn og papir, en era mine unge medstudenter (og jeg vet ikke engang om det er det de kalles) ikke engang har noe minne av. Jeg følte på mange måter at den uoffisielle innvielsen på Høylandet hvilte på resultatet. Med klamme hender klikket jeg meg fram til svarene, og fikk etter hvert 47 av 50 riktige. Nervøsiteten ble umiddelbart avløst av seiersarroganse. «YES!», ropte jeg, og high-fivet meg selv siden ingen andre gadd. Så gikk det opp for meg at dette mulig var dårlig stil, også siden jeg hadde figurert som vikarlærer eller kursleder i diverse kulturfag for flere av de ovennevnte 15-åringene det siste halvåret året, og forsøkt å understreke betydninga av et konstruktivt læremiljø. Men heldigvis var jeg vel ute av rommet før dette slo meg så jeg beholdt verdigheten, der jeg hilste på foreldrene deres som var på min egen alder.

Nå står elgjakta for tur. Om noen vil ha tak i meg, så er jeg ledig fra rundt jul.

Det blir nok ingen Harry-jakt i år, jeg er nødt til å ta en ting av gangen her. Det er for øvrig godt mulig at det blir en liten harryhandel til Sverige, som jeg nylig oppdaget at ligger betraktelig nærmere Høylandet enn Trondheim, selv om sistnevnte ligger i samme fylke.

Forstå det den som kan, enkelte ting er det bare å godta. Voksenopplæringa fortsetter for min del her på mitt nye hjemsted, og det tror jeg den kommer til å gjøre et par år til.

Kommentarer til denne saken